EVENTYRET OM TROLLFJELLENE PÅ NORDLANDSKYSTEN
Langt oppe mot Nord bodde den mektige Suliskongen.
Han satt og passet på de sju døtrene sine. Han lot dem ikke få være ute og danse og ha det artig utover natta.
Å nei, de som var kongsdøtre måtte pent holde seg hjemme.
Men om kvelden sovnet Suliskongen så det durte og braket i alle fjell. Da var ikke døtrene seine å snike seg av sted sørover. De ville nedover til Helgelandskysten for å danse og ha det gøy i måneskinnet. Den gamle og skrøpelige Skarsfjellgubben gnei seg i øynene og speidet nærsynt frem under den værslitte hattebremmen. Han satt alltid med en stor værslitt hatt på det lurvete hodet sitt. Og langt Nord i Lofoten satt Vågakallen med øynene på stilk og speidet sørover.
Han var den rikeste av alle trollkongene oppe i nord, og han var vant å få det som han ville.
Vågakallen så de sju døtrene til Suliskongen som danset og svingte seg i det klare månelyset, men særlig var han opptatt av den åttende av døtrene, som ble kalt Lekamøya, henne ville han ha, tenkte Vågakallen stille for seg selv.
Lekamøya gikk for seg selv i fjæra, for hun følte seg så fin at hun ikke kunne være sammen med de andre. Hun gikk der og drømte søte drømmer om en vakker prins på frierferd. Men det var nok ingen vakker prins som kom, det var Vågakallen som hadde kastet seg på hesten og kom galloperende sørover, så kappa stod rett ut bak han. Den svære buen holdt han klar til skudd.
Lekamøya hørte lyden av hestehovene som tordnet mot berget oppe i nord. Det gnistret mot den mørke himmelen, og hun skjønte at Vågakallen var på vei sørover. Da kastet hun det hun hadde i hendene, og la på sprang alt hun orket sørover. Vågakallen så at hun kanskje kunne slippe unna, så han la en pil på strengen og spente den store buen sin. Der sente Vågakallen pila si sørover !
Men den gamle, skrøpelige Skarsgubben var ikke så sein på labben allikevel. Han reiv av seg den værslitte hatten og slengte den mot pila med en voldsom kraft. Og tror du ikke at pila gikk tvers gjennom hatten til Skarsgubben slik at både hatten og pila havnet i sjøen med ett stort plask. Akkurat da steig den skumle og farlige morgensola opp over fjellene i øst. Den første solstrålen traff Suliskongen, som ble til stein med ett dunder og brak. Og slik gikk det med dem alle: både Skarsgubben, De sju søstrene, Lekamøya og Torghatten med hullet etter pila til Vågakallen. Og ute i havet i vest rir ennå Vågakallen høyt oppe på hesten sin og har fått navnet Hestmannen.
Snipp snapp snute………….